Fått samboer!

Brått og uventa kom han inn i leiligheten. Egentlig lenge etter sin tid, og høyst uønska sånn i utgangspunktet.

Han er mer kosete enn den impåslitneste av kattene, og vi brukte langt tid på å skjønne oss på han, og han er vel ennå ikke helt godtatt...

Det finnes endel sånnne, som ikke tar nei for et nei. Som bare fortsetter å dukke opp, til tross for alle mulige verbale og nonverbale forsøk på å si; Ha det vekk, dø eller gjør hva fader du vil.

Henrik, som vi har døpt han, virker udødelig og umulig å bli kvitt.
En dag, så vidt ferdig i dusjen... Hvem tror du ikke er med Dadida i dusjen da.. Henrik så klart.
Det svartnet og med håndkleet ble det slått løs med all makt og evigvarende iver. Til slutt lå både såpe, tannkremtube, klorinflaske og Henrik rimelig døde i kattetoalettet.Død over Henrik, ble det sunget!

Men nei da... svimeslått var han!
For et halvt døgn senere virra han rundt i stua, på soverommet og på kjøkkenet.

Hver gang vi åpner vindu eller døra, da blir han veldig stille. Setter seg ned i en krok og stirrer sjemskt på oss. Han skjønner jo at dette er et hint, men han nekter å ta det.

Han skulle vært død, livets sand har rent ut fra hans timeglass. Men er han anstendig nok til å ta hintet, fly ut i høstkulda og takke for seg? Neida, Henrik er like standhaftig han...