Noen ganger

så er livet så innmari lugn.
Det er travelt, det er snart ferie etter en lang og tråkig høst, med uhell og sykdom, tjas, skolehelvete som holder på å stresse deg ihjel, nye venner og bekjentskaper som er til glede, men som også krever energi fordi de også har liv og helvete, hvilket du setter pris på å bli involvert i, men det krever nå likevel energi...
Huset har sett ut som et pent lite helvete i mange måneder.
Du kjenner at endetiden, de få ukene før juleferien, virkelig kommer til å nesten ta knekken på deg fordi de er så sabla intensive. Du kjenner en bitteliten agresjon mot de som bestemte at de siste tre ukene før ferien skulle bli de tøffeste dette semesteret.

Og allikevel så kjenner du fønvind mot kinnene når du står opp om morran. Du kjenner sola skinne både i nakken og i ansiktet. Huset ser brått superstreit ut, og slitet i hverdagen er egentlig ganske fint.

Og så blir det hele ganske forundelig. Hvorfor føles det helt ålreit å vite at det blir et helvete å komme seg opp i morra tidlig? Hvorfor føles det helt flott ut å vite at det er leve eller dø under eksamen om to uker? Hvorfor føles det som at du løper rundt i en blomstereng uten allergi og uten frykt for at du tråkker på kakkelakker, mark eller annen fandenskap?

Er det stearinlysenes effekt på vinterkvelder? Er det gleden over å være på vei til et nytt sted? Er det gleden over å være et helt annet sted enn for to år siden? Er det kompissjampiskvelden sist torsdag? Eller er det rett og slett bare sånn at det i noen perioder er så vanvittig digg å være?