Nervøs som få!

Sitter her på jobb og venter på sjefen. Skal si at jeg ikke kan jobbe mer her nå.

Sa jo opp i begynnelsen av desember, men sa at jeg skulle være smidig og være her til ca ut februar.
Men det går ikke mer. Jeg er en kreativ person - derfor de ansatte meg, men her er det tilstander som dreper lille Dadida!
Kan ikke være her i to måneder til og lide. Da er det bedre med arbeidsledighet.

Men så kommer han ikke da. Sitter her aleine og venter, med klump i magen.
Har nemlig tenkt, etter pepptalk fra fadern at jeg skal være dønn ærlig! Skal si rett ut, uten å være sinna eller frekk, grunnen til at jeg ikke kan være her. Fortelle han nøyaktig og konstruktivt den rette grunnen.
Tenkte først at det var lettest med en sånn; det foregår så mye i livet mitt nå, bedre at dere ikke kaster bort pengene deres på meg... Og så snudde den argumentasjonen etter en kort, men oppbyggende "nå får du ta deg sammen og ikke leke kvinne som tar byrden på egen kappe" tale fra min far, besluttet jeg at fader heller. Det er ikke meg det er noe galt med, jeg har fått oppgaver som ikke sto i samsvar med hva jeg ble ansatt for. Så får de tåle å høre det.

Jeg tekstet sjefen isted og spurte om han kom i dag. Han svarer ikke. Så sitter han kanskje i fengsel som han spøkte med før jul.
Minnes så vidt at han kanskje sa han skulle komme først onsdag. Så nå er jeg usikker. Skal jeg bare stikke herfra? Men hva om han kommer? Men da ringer han vel? Så kan jeg stikke tilbake og si det da... Har listet opp alle argumentene på en liten huskelapp, så jeg er klar om to timer eller et døgn jeg...