TitanicIrritasjon

Filmen gikk i kveld. Den irriterer meg.
Det er en deilig kjærleikshistorie som får romantiske hjerter til å storme. Den er dramatisk og om du ikke har sett den før så skjønner du kanskje at Jack kommer til å dø. Rose møter vi jo i starten, hun overlevde, det forstår vi.
Det er dramatikk når skipet har krasja, og filmatisk får dem til det.
Hva berører meg i filmen?
Jo, strykerne som står og spiller helt til skipet går ned. I min bakgård der jeg vokste opp var den en dame viss onkel var en av de fiolinistenee.
Og, denne mamman som var blant de fattige som ble sperra inne i skipets nederste etasjer. Hun legger barna til sengs og forteller nattahistorie. Sånt røres mammar av.

Og så til irritasjonen. Rose, grepet av kjærligheten og rystet av sin egen forlovedes arroganse og kynisme, ligger på en stor plankebit. Den utkårede Jack ligger i vannet og holder seg fast til planken. Han forsøkte å komme seg opp, men den klønete Rose datt av i forsøket.
Så han ligger der da. I kulda og lar madammen ligge på planken alene. Hva skjer? Jo, han dauer så klart. Han fryser ihjel.
Kunne ikke dama insistert lett da, på at de skulle kunne ligge der sammen. Det er jo sånn når det er farlig kaldt at vi har mye å lære av sauer og hunder. Dem legger seg tett i tett for å holde varmen sammen.
Åh så trist. Søte Rose lå der på planken med redningsvest, og hun frøs og hun frøs. Mens stakkars Jack ikke fikk komme opp på planken engang.