Skolejenta

Med det lange lyse håret dandert i to musefletter med silkebånd i, nytt hvitt blondeskjørt og tilhørende bluse gikk hun glad avgårde til sin første skoledag.
Det var spennende! Og litt skummelt.
Ankomer skolegården, skuler lett rundt seg for å se etter kjente. Finner seg en plass og blir heldigvis oppsøkt av en gammel bekjent som også er lost in skolegård.
Åpningsseremoni på en drøy time, pompøst i form av at alle med unntak av oss to yrkesdemonstranter sto dørgende stille og fulgte med da kunnskapsministern talte. Vi har jo lært oss å klappe på de rette steder.
Derpå fulgte åpningsseremoni for klassen min. Helt ok den. Var fagorientert på et vis. Bet meg merke i at både her og på den første ble det snakka varmt om at dette var tiden for læring (ok det) og for å finne seg nye venner. Her datt jeg litt av gitt, har nok venner jeg. Det er på ingen måte derfor jeg studerer.
Og så kom det til det punktet jeg hadde grudd meg mest for; Fadderordningen. Tvangsblikjentsåkrampatardeg!
Vi var omlag ti i hver gruppe. Våre to faddere, viss navn jeg har glemt, var to lokehuer av en annen verden. Realt fyllesyke, de hadde hatt faddersamling kvelden før på et lokalt vannhull. Det så ut som våre to hadde gått rett fra vannhull og til skolen.
Omvisning sto først på planen. Og vi ble forespeila mat. Vi gikk opp trapper og ned trapper. Gjennom korridorer mens gutta pekte hit og dit. Her sitter resepsjonisten. Der er kontoret til den og den forelesern. Her er kantina. Her er puben.
Og dette mens de loka og seg imellom måtte diskutere hvor de skulle gå nå.
Det var Tuppen og Lillemor fra hælvete!
På et tidspunkt sto de med flokken (oss) og leita svært etter gymsalen. De snudde seg rundt og til alle kanter, klødde seg i hue og uttrykte at gymsalen skulle ligge her et sted. Utgangsposisjonen deres, der nesa naturlig hadde vendt, sto skiltet merket "Gymsal".
Så hadde de plutselig rota oss bort. Praten dem i mellom ble intensiv. Er det den veien, eller denne veien? Hvor kommer vi om vi tar den trappa der?
En på gruppa vår var den som hadde tatt mest sosialt grep. Gått rundt og presentert seg for alle. Hun var nok den som ville redde oss, tenkte jeg. Det var hun som ville ta grep og beslutte at den første av oss som døde ville bli mat for oss andre. Det var hun som ville få laget varselsrakettene som til slutt ville føre til at noen oppdaget oss og fikk oss reddet ut.
Det gikk bra tilslutt. Vi kom oss ut på plassen og inn til det rommet der vi etter langt om lenge og lengre enn langt fikk mat.

Dadidadiskolejente.