Kjedelig jeg?

Tja, jeg er vel kanskje det da. Eller seriøs som jeg velger å kalle meg.
Etter en periode (ok, den var lang) med stadig festing og forbruk av menn (uff, var strengt talt ikke så mange, men jeg liker å skryte på meg), har jeg nå gått tilbake til mitt uanstendig kjedelige/streite liv.
Tilbake på jobb, snart ferdigetablert i nye leiligheten, tilbake til å følge opp styreverv og annet, og sannerlig har jeg ikke sagt opp jobb også! Damen trenger noe mer utfordrende å bryne seg på må skjønne! Så med iskald klump i magen og svettepanne sa jeg fra første dag etter halvannen ukes sykemelding at Dadida ikke finner hverken tema eller jobben spennende!
Så der følte jeg at det svingte litt i psyken igjen ja hah!

Ellers kan det meldes at jeg har imponert noen av mine kolleger i dag, ikke de på jobb, men folk i en annen sammenheng som er opptatt av slikt og sånt.
Du veit kanskje hvordan det er når gamle venner kommer i posisjon, være seg politisk, næringsmessig eller kulturellt.
Du kjenner dem like godt og ser ikke helt tittelen men fornavnet.
I dag kom en slik gammel venn inn som den staselig inviterte til møtet, ikranset sitt lille hoff (neida, det er ikke Ari), tok hilserunden og da han kom til meg vanket det go'klemmen, før han satt seg ned og sa; Så hyggelig å se deg Dadida!
Jeg så blikkene til de andre. Og jeg følte spørsmålet om hvorfor han var så hjertelig mot meg ligge i luften. Men det er jo voksne mennnesker må skjønne, så ingen sa noenting.
Og vips var Dadida "viktig" fordi jeg tilfeldigvis kjenner en fyr som ble stor.