Heit lærer

Vi har sett han vandre rundt på campus. Vi syns han var heit, Frk S og jeg.
Og i dag skulle vi få møte han. I grupperom. Vi gleda oss! Heite menn, heite lærere, ingen dum ting.
Men det var helt til vi så skjorta hans. Turnoff nr 1.
Og så kom turnoff nr 2, da han åpna kjeften og blottla en overpedagogisk stemme ikledd en stemme med luft (sånn lett hviskende)
Nr 3 var det kunn Frk S som så. Det var i pausen hun sa det.
Da vi kom inn igjen hadde jeg tenkt å se etter, men jeg glemte det igjen.
Han har en pupp oppunder armen, den andre nesten på magen!!! Helt sant! (selv om jeg egentlig bare må stole på det årvåkne blikket til Frk S her.

Nei, ikkeno treff.

Kasta krykkene i morres. Hærrejesus så slitsomt. Kanskje mest slitsomt å måtte fortelle til gudoghvermann om hva som hadde skjedd.

Men det var kanskje litt raskt. Ble vansindig sliten, pga haltinga og i tillegg var det en utmattende skoledag.
Men det er ikke vondt nå da. Dvs, tøff dame tåler en trøkk... det er ikke like vondt lenger.

Skulle treffe denne karen, men det skjedde ikke. Lang historie kort, det rådet usikkerhet om hvem som skulle tekste hvem (om nøyaktig klokkeslett og sted), og Dadida sovna langflat på sofaen og glemte hele karen. Men, han tok heller ikke kontakt, så da får det være det samme.

Her i gården har det jo gjort et forsøk på å inkludere han i prosessen (ja, han ble egentlig lurt, men samma det), så om han fremdeles vil ha påvirkning får han ta kontakt pokkers så fort.

The end (maybe)

Ligge med exens kompis del 3 eller noe sånt.

Noen poster nedenfor her er dillemaet beskrevet.
Og det gikk en uke, han svarte ikke på sms'n.
Vi andre, dvs jeg og exen, diskuterte og tenkte, diskuterte og tenkte. Snakket sammen om greia og var overraska over at han ikke svarte.
Ja, faktisk litt småsure.
Men i dag da (dvs søndag), sånn rett etter legevakta og krykkeinnførsel ringer han! Der Dadida sitter med ex og ex's datter.
Dadida hinker ut på kjøkkenet, forteller at det er nå lukket kjøkkendør, den exen/kompisen det gjelder sitter i stuen.
Dadida sier; Det gjelder han, jeg tror kanskje vi skal si det.
Han sier: Eh, nei, kan vi ikke, som jeg har kommet fram til, bare holde det helt hemmelig?
Dadida sier(og du veit, dette er planlagt) at; Jo, egentlig enig, men jeg henger så mye med han for tida, og jeg har typ nestenrøpa det så veldig mange ganger, så jeg tenker at, det er kanskje bedre å fortelle det enn at det på en eller annen måte blir røpa. Så, kan vi ta en kaffe? For jeg syns vi skal finne ut av hvordan vi løser det...
Da er han så søt! Og, eller kanskje fordi jeg er lett sjarmerbar, sier han: Kaffe med deg, det er hyggelig uansett..
Vi lander på dag og jeg halter tilbake til stua og min x.
Som smiler bredt.

Fortsettelse følger!

Idrettsjenta Dadida

De som kjenner'a godt, veit at det ikke er store prestasjonene hun har utført innen idrettens verden. Det nærmeste er vel et års støttemedlemsskap hos Sats.
Ja, det strekker seg så langt som at det ikke engang løpes for å rekke bussen/trikken. Går fint det, det går alltids en trikk.
Men ikke i går. Skulle rekke et tog, som som kjent har færre avganger. Så da måtte det løpes da.
Brått, i løpet av den ti meter lange strekningen kjentes en intens smerte i leggen.
Bråstopp. Hinke. Snill trikkesjåfør venter.
Og det hinkes i hele går.
Våknet hver gang kroppen skulle vendes i natt.
Smerten ble lokalisert til den store muskelen bak på leggen.
Mens fordi det forundra meg hva dette kunne være, men også fordi det er smertefullt får legevakta et besøk.
To timers ventetid, inn til lege - som er farlig pen!!!.
Den pene legen undersøker, går ut en tur, kommer tilbake og forteller at fibre i denne muskelen har røket! Så da er det minst tre dager med hvile for foten.
Det går jo ikke. Skolen er døviktig. Så ergo takka jeg nei til sykemelding, fikk sterke smertestillende og krykker. Og det er vanskelig det. Og så flaut!
Spess fordi det skjedde da hun for en gangs skyld skulle løpe for å rekke trikken!

Fredag, siste dag før den store festen

Det var tungt. Måtte drikke fire øl med snilleexen i går kveld. Kom heseblesende, men tidsnok til gruppegjennomgang av oppgave 1. Fikk godkjent. WOOW! Men det fikk også samtlige andre.
Og så kommer slitenheten snikende. Dadida med Humla og Pelle på hver sin side. Bakerst i klasserommet.
Humla er, som navnet tilsier, ganske surrete.
De tre må spille bondesjakk og skrive tull på papir.
Slik ser arket ut: (og innimellom rester av bondesjakk)
Humla: Hvorfor skal du ikke på fest?
Dadida: Jeg veit ikke bare... skal på møte først. Får se det an... Men om du maser...
Humla (bøyer seg over arket og gjemmer det mens han skriver:
Kjære Dadida!
Det ville være en glede å tilbringe aftenen med en slik vakker, morsom og tøff dame. La ditt sinn trekke mot meg i aften. og du vil få en kveld du sent vil glemme!
(alt i rød skrift og følgende i et hjerte):
Jeg minner om Bidronning (det er Dadidas kallenavn her) og Humla

Hvorfor skrives dette på blogg? Vel, nok en betraktning og en konstatering om at en kommer i ungdomsskolemodus uansett år i livet en entrer studiene.

Skoletid

Underlig hele greia.
Det er et hundretalls mennesker som du skal bruke mesteparten av ditt våkne liv på, uten at du nødvendigvis kommer til å ha noe relasjon til dem seinere i livet.
Det er litt som BigBrother (uten kameraene) eller også folkehøyskolen. Folk er "tvunget" sammen. Det dannes vennskap og kjæresterier mellom folk som etter all sannsynlighet ikke ville funnet sammen ute i den virkelige verden. Så er perioden over, og alle går hvert til sitt. Helt sant! Jeg har hørt det!
Så derfor bør man kanskje velge sin omgangskrets med omhu. Ikke fordi du på død og liv skal ende opp som evig venner, men fordi du skal bruke mer tid på disse folka enn på din familie og dine venner.
Det har danna seg en omgangskrets rundt Dadida nå.
Fine folk så langt, men man veit jo aldri, kanskje viser en av dem seg å være massemorder eller annet fjas.

Fortsettelse følger...

Katta er ute av sekken.

Om dere ikke husker dilemmaet fra i Mars, jeg rota med en kompis av snilleXen min, vi hadde kvaler.
Jeg henger mye med denne xen, og har nesten røpet det en million ganger. Og selv om jeg og rotingsen ble enige om egentlig ikke å si noe, så gjorde jeg det likkavel i går.
Xen min bare lo og mente at vi burde bli sammen. Han var veldig sjarmert over at vi hadde tenkt så mye på han oppi dette.
Men så fikk jeg real dårlig samvittighet da, overfor denne karen, jeg lovte jo ikke å si noe... Så vi, min x og jeg, har blitt enige om følgende;
Jeg tekster fyren, sier at jeg må snakke med han om noe, møter han og sier at jeg har tenkt å fortelle det.
Da kan han velge om han;
*Får fullstendig hetta og ber meg innstendig om å la være, og da vil min x late som ingenting en stund.
*Melde at han helst vil si det først, da later min x som at han ikke har hørt det før.
*Sier at ok, jeg syns det er kipt, men der er bedre at en av oss sier det.

Så jeg tekstet han:
Hei "Kurt", Håper du har det bra.:) Jeg trenger å prate med deg. Meld forslag til tid og sted.
Nå venter jeg på svar... Både min x og jeg er like spente.

Skolejenta

Med det lange lyse håret dandert i to musefletter med silkebånd i, nytt hvitt blondeskjørt og tilhørende bluse gikk hun glad avgårde til sin første skoledag.
Det var spennende! Og litt skummelt.
Ankomer skolegården, skuler lett rundt seg for å se etter kjente. Finner seg en plass og blir heldigvis oppsøkt av en gammel bekjent som også er lost in skolegård.
Åpningsseremoni på en drøy time, pompøst i form av at alle med unntak av oss to yrkesdemonstranter sto dørgende stille og fulgte med da kunnskapsministern talte. Vi har jo lært oss å klappe på de rette steder.
Derpå fulgte åpningsseremoni for klassen min. Helt ok den. Var fagorientert på et vis. Bet meg merke i at både her og på den første ble det snakka varmt om at dette var tiden for læring (ok det) og for å finne seg nye venner. Her datt jeg litt av gitt, har nok venner jeg. Det er på ingen måte derfor jeg studerer.
Og så kom det til det punktet jeg hadde grudd meg mest for; Fadderordningen. Tvangsblikjentsåkrampatardeg!
Vi var omlag ti i hver gruppe. Våre to faddere, viss navn jeg har glemt, var to lokehuer av en annen verden. Realt fyllesyke, de hadde hatt faddersamling kvelden før på et lokalt vannhull. Det så ut som våre to hadde gått rett fra vannhull og til skolen.
Omvisning sto først på planen. Og vi ble forespeila mat. Vi gikk opp trapper og ned trapper. Gjennom korridorer mens gutta pekte hit og dit. Her sitter resepsjonisten. Der er kontoret til den og den forelesern. Her er kantina. Her er puben.
Og dette mens de loka og seg imellom måtte diskutere hvor de skulle gå nå.
Det var Tuppen og Lillemor fra hælvete!
På et tidspunkt sto de med flokken (oss) og leita svært etter gymsalen. De snudde seg rundt og til alle kanter, klødde seg i hue og uttrykte at gymsalen skulle ligge her et sted. Utgangsposisjonen deres, der nesa naturlig hadde vendt, sto skiltet merket "Gymsal".
Så hadde de plutselig rota oss bort. Praten dem i mellom ble intensiv. Er det den veien, eller denne veien? Hvor kommer vi om vi tar den trappa der?
En på gruppa vår var den som hadde tatt mest sosialt grep. Gått rundt og presentert seg for alle. Hun var nok den som ville redde oss, tenkte jeg. Det var hun som ville ta grep og beslutte at den første av oss som døde ville bli mat for oss andre. Det var hun som ville få laget varselsrakettene som til slutt ville føre til at noen oppdaget oss og fikk oss reddet ut.
Det gikk bra tilslutt. Vi kom oss ut på plassen og inn til det rommet der vi etter langt om lenge og lengre enn langt fikk mat.

Dadidadiskolejente.

Alt dør

Først døde bilen. Så døde sannelig også dataen og planten. Så døde økonomien, og i morres begynte telefonen å nestendø.
Planten fikk jeg gjenopplivet, det kosta litt vann.
Det blir vanskelig å få gjenopplivet både telefon, bil og maskin, og nå begynner snart Dadida på sin utdanning...med død økonomi...