Trenger en mann!

Det er mange grunner til at det er veldig ok å være singel tjei, fjernkontrollen, eget rot, hans rot, venninnefester hver dag om en vil, en mannsnachspill, stor plass i senga, søndagsnachspill, hans besserwisshet, ja, lista er lang.
Men Dadida har oppdaga et område hvor hun nå innser at hun trenger en mann.
Insekter! Det er varmere ute, og edderkopper og annet faenskap begynner å trekke inn i Dadidakråkeslottet!
Jeg oppdaga en nå nettopp. Sto i dusjen og så noe som jeg trodde var sokkelo fra mannebarnets sokker, men sokkeloet rørte på deg. Usj. Det er her Dadida er på sitt værste. Hun hyler ikke, hun løper ikke, hun stivner! og forbanner kattene som ikke når opp halvannen meter opp veggen.
Ikke tør jeg drepe dem. Ikke tør jeg la være å drepe dem. Ikke tør jeg å spyle dem ned, ikke tør jeg å støvsuge dem. Ikke engang om de er døde.
Tidvis har jeg hatt en nabo eller lignende som har kommet til unnsetning. Det er mangelvare her i kråkeslottet.
Nei, nå trenger jeg en mann!

Knall og fall og gode naboer

Der jeg vokste opp ble vi herjet av Byfornyelsen. Etter de var ferdig med raseringene sine så alle oppgangene og inngangspartiene helt like ut. Jeg bodde i tredje, og når vi barna løp opp trengte før Byfornyelsen ikke å telle trappene, etasjene og dørene hadde forskjellig forfattning og forskjellige farger.
Etter Byfornyelsen var alt helt likt, men vi lærte det oss på gefülen likevel.
Men ikke alltid.
En ettermiddag, familien satt i stua, gikk utgangsdøra opp med et smell og inn kommer nabogutten fra fjerde løpende inn - sto forfjamsa i stua, rødma og løp ut igjen.
Dette skjedde ei jeg kjenner, kilden ligger på denne siden - for få timer siden også.
Damen er egentlig en nøktern dame, som skjeldent mister kontrollen. Denne kvelden er det hedelige unntaket.
Først tar hun en Mira fra en scenekant - knuser briller, blir ganske forslått og raver blødende hjemover.
Vel hjemme oppdager hun at nøkkelen også har fått medfart, den virker ikke, så hun jobber som et helvetet for å komme seg inn... Ut kommer en dame og hyyyler: You don't live here, you don't live here!!!
AU!

Fader!

Gir opp. Gidder ikke. Bedre ting å bruke tida på. Og dessuten så må jeg vedkjenne at han ikke er så pen likkavel.

Vår!

Jupp, det er vår, og vi kjenner, vi single, at det rasler. Men i Dadidalivet, er det helt ok med dårlig vær. Det er jobbing med både ditt og datt, ispedd en smule stuegrisfakter som gjør seg gjeldende på husmorfaktene og som tar vekk muligheten til å både sikle på penemannen og på andre av sorten.
Hva vil hun fram til nå?
Ikke stort annet enn av hun savner å savne å være der ute i våren. Men fordi hun ikke savner det, så blir det med savnet etter savnet...

Budkarer

Mulig det skyldes at det på dadidakontoret er mangel på flørtbare menn. Det er mulig at lokalene er så kjedelige og gråe at et hvert innslag av nye fjes får ting til å rangle...
Spess nå når den ene pene doserarbeideren utenfor kontoret har pakket ned stillasjet og reist videre i byggeverden... Da lyser verden opp når det kommer slengende inn en energisk budmann. Dadida blir så glad så glad! Og syns hver og en av dem, med få unntak er øyeblikkets verdens peneste utgave!

TitanicIrritasjon

Filmen gikk i kveld. Den irriterer meg.
Det er en deilig kjærleikshistorie som får romantiske hjerter til å storme. Den er dramatisk og om du ikke har sett den før så skjønner du kanskje at Jack kommer til å dø. Rose møter vi jo i starten, hun overlevde, det forstår vi.
Det er dramatikk når skipet har krasja, og filmatisk får dem til det.
Hva berører meg i filmen?
Jo, strykerne som står og spiller helt til skipet går ned. I min bakgård der jeg vokste opp var den en dame viss onkel var en av de fiolinistenee.
Og, denne mamman som var blant de fattige som ble sperra inne i skipets nederste etasjer. Hun legger barna til sengs og forteller nattahistorie. Sånt røres mammar av.

Og så til irritasjonen. Rose, grepet av kjærligheten og rystet av sin egen forlovedes arroganse og kynisme, ligger på en stor plankebit. Den utkårede Jack ligger i vannet og holder seg fast til planken. Han forsøkte å komme seg opp, men den klønete Rose datt av i forsøket.
Så han ligger der da. I kulda og lar madammen ligge på planken alene. Hva skjer? Jo, han dauer så klart. Han fryser ihjel.
Kunne ikke dama insistert lett da, på at de skulle kunne ligge der sammen. Det er jo sånn når det er farlig kaldt at vi har mye å lære av sauer og hunder. Dem legger seg tett i tett for å holde varmen sammen.
Åh så trist. Søte Rose lå der på planken med redningsvest, og hun frøs og hun frøs. Mens stakkars Jack ikke fikk komme opp på planken engang.

4

Nå kryper våre verdener nærmere og nærmere. Søndagstur med guttungen - ja, der var han midt i naboparken.
Forøvrig en artig søndag, vente på s2 som sov og sov og sov, hive ut s2, spise frokost på mac'ern, tur i skog og mark (ja, det er det jeg kaller naboparken), registrere han i øyekroken, verken mer eller mindre ;)

Hjem igjen. Fy fader som jeg egentlig kjeder meg her jeg sitter.

prosjektet del 3

Oi så vakker!!!
AuAuAu!
Ikke bli hypp selv nå, damen...
Fin ballansegang i hele kveld. Han så deg. Din venn så at han så masse på deg. Han leta etter blikket ditt, hele kvelden.
Joa, må jo Dadida si, jeg så jo det!!! Og jeg blikka lett tilbake. OG, jeg dro en kjekk og grei når vi dro.
Så del tre, slik vi ville, er utført!

Prosjektet del 2

Jo, like pen ennå! Nei. Penere!
Og har konstantert at han jobber hver torsdag, dvs, to torsdager på rad nå... så gjett hvor Dadida sitter torsdager fremover...
I kveld, Dadida og en venninne, lettere i akkutt behov for prat om kjærsten.
Han slår an prat med Dadida ved ankomst. Han = bandmann... Oi, det er noe med bandkarer assa! Sukk, enda penere!

Dadida sitter med venninne og snakker mest venninnes forhold. Han blikker Dadida så mye at venninne poengterer det. Dadida blikker lett tilbake.

Dadidas prosjekt krever at Dadida ikke må bli for lenge, og heller ikke bare "hundeblikke". Så Dadida og venninne går en god stund før siste servering. Ja, faktisk en hel time før.
I det Dadida skal gå, slår han an nok en prat. Barmannen skal snart spille konsert og oppfordrer Dadida til å komme.
Dadida drar på det, må ikke være for lett heller.

Dadida drar noen kjekk og grei-meldinger. Kan ikke bare være hund heller, må vite, det er viktig å også være interesant person, dette er et prosjekt som ikke skal sysles bort på onenighter.

Dadida aner jo ikke hva han heter engang. Han er pen, og det holder. Det er et prosjekt, skal gjennomføres.

Vi er i gang folkens! Stay tuned!

Prosjektet

Jeg skal lage meg et prosjekt nå, har jeg tenkt. Vi snakker pen mann, og dette prosjektet forutsetter at han er pen neste gang jeg ser han også.
Dadida har en lei vane som handler om at hun drikker dem pene, og hun var ikke full, men sånn lett hyggelig etter 3 øl da hun så han.
Hun satt med gode venner sånn ca torsdag kveld, på et sted vi liker godt. Hun kjøpte øl, og han spilte fin musikk.
Hun spurte hva det var, han svarte. Så ble det en hyggelig samtale om det aktuelle bandet.
Det ble blikka litt en stund, og han kom bort med en lapp, hvilket fikk hele Dadidabordet (dvs dem andre som satt der) til å bli nyskjerrige.
Dadida, som har hatt bartenderen, svarte kjekkt; been there, done that!
Men så får vi se da. Pening var han, og om han fremdeles er pening så skal jeg gjøre prosjektet "får han interesert".
Første leksjon var å bare være hyggelig denne gangen. Snakke lett om musikk, og det hører med til historien at Dadida kan musikk.
Ikkeno mer!
Så skal jeg, men ikke for ofte, stikke innom. Ikke drikke veldig mye, men blikke lett når jeg er der. Neste gang blir lørdag tror jeg. Hold an for hvordan dette skal ende. Hehe, kanskje kommer kongen eller noe!

Filmpratere

Er det noe jeg virkelig har store problemer med så er det filmpratere.
De som er nødt til å kommentere alt som skjer hele tiden. Jeg trenger virkelig ikke å høre de kommentarene. -Åh, nå juger hun sikkert. Det er sikkert ikke bestemora hennes, siden bestemora kaller henne for Veronica og ikke Lenin.
Sånne pratere forventer også respons. Ikke typ negativ respons. Hadde jeg sagt -assa, dama heter ikke Lenin da, så ville det ført til en diskusjon og filmen ville rulla videre og pratern ville gått glipp av at det ti sekunder senere ble kart at det var bestemora. Hun heter Veronica og kalles Lenin. Og hvor sannsynlig er det at en dame heter Lenin til fornavn liksom.
Ille er også dem som ler usannsynlig høyt. Det plager meg enormt. Ok, jeg syns folk skal le om de syns noe er morsomt. Misforstå meg rett. Problemet er de som ler så brått og høyt at du skvetter til og får vondt i hue. Og ler dem lenge er det umulig å høre hva dem sier på filmen. Da blir jeg sur. Får lyst til å be dem holde kjeft.
Men jeg gjør det ikke. Jeg lider meg gjennom det. Høflig, må vite.

Singellivet

Noe av det toppeste med å bo aleine er kontrollen! Du kan selv bestemme når du vil spise, hva du skal spise, selv om jeg må innrømme at jeg er så drita lei av å finne på noe å lage, og ikke minst; selv og uten kompromier styre fjernkontrollen til TVen!
Jeg priser meg lykkelig over at jeg slipper å se på fustrerte fruer og skavlan!

En gang for lenge siden da jeg var singel, men sånn lettere på treukers-flørtern opplevde jeg en slags milepæl pga fjernkontrollen.
Jeg og en kompis satt hjemme i stua. Vi satt midt i en film. Ok, kanskje ikke en toppfilm, men vi ble nå dratt inn i historien. Så kommer treukersen. Hyggelig det. Og så setter han seg ned i sofaen, titter på TVen, lener seg over bordet, tar fjernkontrollen og svitcher mens han sier; -faen for en møkkafilm dere ser på da!

Min kompis ser på meg og tenker; Det var det, Brage (ja, han het faktisk Brage). Det var hyggelig å bli kjent med deg.

Og det stemte. Ut med han. Uten forklaring. Makan til frekkas!

Gammel venn

sjenker og sjekker.
Eller var det jeg som sjenka og sjekka???