Vi snakker spyere!

Flere som er grepet av fenomenet. Litt for mye drikke - kveile seg rundt toaletten. Enkelte trekker det enda lenger og lar det stå til utover hele neste dag ;-) De innrømmer det.

De øvrige spyerne påstår hardnakket at de slett ikke er spyere, helt til andre oppdager det, evt lettere plumt røper at de våknet med en svak erindring om det. Da er det sånn som bare skjedde denne gangen.

Kipern er når du selv er edru og besøket ditt slett ikke er det - liten runde "prating" - og bamm! Borte så altfor lenge på toan, og du skjønner at det ikke er dommelibom.

Ikke-ute-av-skapet-spyerne er ofte ute med kjeften når andre spyere røper seg. Da er det ikke måte på ondsinna ord om mangel på kontroll.
Høh, også blir det så innmari skamfullt når det skjer dem selv - med vitner. Da må de rødme og få deg til å love at du ikke skal sladre til kompisgjengen.
Greit det ;-) skal ikke si noe jeg, S2 og S... med mindre jeg får skikkelig god grunn til det. Jeg spyr nemlig ikke jeg! Og kan faktisk telle antall ganger i løpet av mitt drikkende liv på en hånd. Og når det skjer så har jeg ikke noe problem med å stå for det.

Ærlighet osv

Lang prat med hovedsjef som jeg nylig slutta hos. Kontorsjefen hadde selvsagt ikke fortalt hva jeg oppgav som årsak for den bråe avskjeden, den tosken.
Hovedsjef kom dermed tilbake fra ferie og var rimelig forvirra. Han kontaktet meg, ville treffes, jeg avtalte tid, men avlyste og skyldte på rørleggern. Så kom en melding om at han svært gjerne ville treffe meg, at han vurderte sin egen posisjon osv. Da måtte jeg jo bare.
Jeg grudde meg fælt på vei ned til møtet.
Sjefen satt der allerede. Jeg satt meg ned, takket nei til pils og fikk kaffe.
Åpent fortalte han at han hadde blitt meget overrasket over at jeg ikke var der da han kom tilbake. Kontorsjefen hadde ikke engang fortalt at jeg hadde sluttet da de snakket på telefonen!
Så jeg fortalte til hovedsjefen hva det var jeg hadde sagt til kontorsjefen, og da ble han veldig overrasket, for kontorsjefen hadde sagt at jeg ikke oppgav noen grunn.
Hovedsjefen og jeg fikk en meget god prat. Vi analyserte hele situasjonen til arbeidsplassen, og også at både jeg og hovedsjefen er folk med ambisjoner om noe større, og at det satt en propp i systemet her.
Jeg kunne selvsagt være mer frittalende enn hovedsjefen.

Da jeg dro derfra hadde trykket i skuldrene forsvunnet. Inni hue mitt sa stemmen YESSYESSYESS!
Hovedsjefen er nemlig en som har en finger med i spillet både her og der. Og det å få stadfesta og å få han til å bekrefte at det er jobbsituasjonen og ikke lille Dadida som var problemet var deilig!

GlaaDadidaaa

Toskabunaden!

Så har han klart det. Litt i samarbeid med norsk presse. Han har skapt sin egen bunad.
Du har Hardangerbunad, du har en rekke bunader egentlig. Dadida skal ikke prøve å påstå at hun kan noen andre enn Hardanger. Men det jeg veit er blant annet at det ikke finnes noen Oslobunad, det heter Oslodrakt. Det er strenge regler for hva som kan kalles en bunad.
Men Toska har klart det. Akkurat som pønkerne klarte det sånn på slutten av 80tallet. Herslebsbunaden het pønkeroutfitten. Det var svarte og naglete klær og hanekam. Hah, du har vel sett en eller fem av dem.
Og nå har Toska skapt sin egen bunad.
Toskabunaden.
Det er jeans, lusekofte, tilfeldig, men pen-gutt-sveis og store uskyldige øyne.
Søstra mi er på vei til å skaffe seg en. Med unntak av Jeansen. Her skal hun søke Toska him self om unntak. Kan bli bra det for jenter også, svarte strømper, svart skjørt, lusekofte, pen sveis og store uskyldige øyne.
Løp og kjøp!

To uker holdt han!

Nøyaktig to uker.
Det er vel snittet på røykeslutterne også. Du veit, du sitter der to uker før nyttårsaften, ser de årlige kampanjene for røykeslutt, tidvis så skumle at du blir skremt til vettet. Men så er det sånn at du kan ikke skremme folk til vettet, du kan skremme dem fra vettet.
S2 ble ikke skremt til vettet. Han fant det ut helt på egen hånd. Han skulle gå avholds fra og med 1. januar. Han skyldte delvis på lommeboka og delvis på en eller annen ide om at avholds er bra.
Ikke noe å si på det siste.
Men.. S2 har i det siste hatt et bredt sosialt liv kretset rundt alkoholens gleder og flauser. De har blitt en del av hans omgang i livet.
S2 er en beskjeden fyr, han er, etter hva jeg har hørt, en sprudlende og pratsom nettsnakker, men i real life er han den som sitter og ser søt ut når alle oss andre sier prateprate. Men alkoholen er jo et bedøvelsesmiddel som bedøver blant annet sjeanse, så full er han rene pratmakeren!
Jeg innrømmer et visst påtrykk fra eget hold, og jeg vet vi er flere som prøvde å lokke han ut på syndens vei.
Lørdag lykkes vi! Både jeg og de han traff tidligere på kvelden sa rett ut at han ikke fikk være med om han ikke selv også drakk.
Han var ikke vond å be! Da jeg traff han, hellte han innpå rødvin som om det var saft.
Jeg merket ikke helt hvor glad han ble av beruselsen før jeg sa noe morsomt, hvorpå S2 fniser med stor kraft, og i retning ølen sin så ølen igjen sprutet utover bordet og oss!
Velkommen tilbake S2!
;-)

Nå er det action igjen i Dadidas liv.
Kompis har gått fra dama. Tok med seg ungen på nyttårsaften, er i full krig med advokater og terapauter.
Jeg er ikke tilhenger av å bare ta med seg ungen og gå, men i noen tilfeller er det rett. Dette er et sånt tilfelle.
På den annen side, jeg innrømmer min "eiendomsrett" til unga mine nå, at dersom jeg hadde gått så hadde jeg tatt dem med.
Og god kompis som jeg er, sitter jeg i timer med kompis. Snakker og råder.
Det er nemlig uansett hva slags folk man har fått unger med, viktig for unga at foreldrene klarer å se barnets behov for begge to. Dette skjønner selvsagt kompis, men når livet bråker med deg så kan det være lett å tråkke feil.
Her kommer selvutnevnt samlivsekspert Dadida inn!
Utover dette består min arbeidsledige tilværelse i, nå som alle søknader om penger for arbeidsledige aleineforsørgere, å bake! Poden har bursdag og det skal bakes! Og Dadida underdriver ikke! Nydelig trelags sjokoladekake med marsipanlokk. Marsipan er laget fra grunnen av!
Deilig 18-ringers kransekake, også her har hun laget deigen fra grunnen av. Og det tar faktisk flere dager!
Oi hvilket liv!

Ja, denne friheten...

Ser ned og skraper med bena og rødmer litt når jeg tenker på hva jeg har brukt disse to dagene med frihet til.
Onsdag, litt for sen kveld... ja, vi snakker morgenkvist liksom..
Torsdag, sitte hjemme hele dagen og nerde og angre på at jeg ikke kom meg på aetat.
Bli invitert av søster ut på en "kaffe", og vi snakker nok en gang om morgenkvist og ingen aetat.
Hadde tilogmed bestilt papirer fra to tidligere kolleger som satt trofast og ventet i hele dag, beklager!
Ok, jeg har levert et skriveri jeg skulle levert for mange uker siden, men det er det!
Mandag derimot! Da skal jeg på aetat!

Frihet!

Ah så deilig!
Endelig fri!
Har tid til alt jeg ikke får tid til ved arbeid!
Til og med såpeseriene er befriende å ha tid til, selv om de er uinteresante.
Blir mindre raus lommebok, men pytt sann. Har det bra likevel :-)

Nervøs som få!

Sitter her på jobb og venter på sjefen. Skal si at jeg ikke kan jobbe mer her nå.

Sa jo opp i begynnelsen av desember, men sa at jeg skulle være smidig og være her til ca ut februar.
Men det går ikke mer. Jeg er en kreativ person - derfor de ansatte meg, men her er det tilstander som dreper lille Dadida!
Kan ikke være her i to måneder til og lide. Da er det bedre med arbeidsledighet.

Men så kommer han ikke da. Sitter her aleine og venter, med klump i magen.
Har nemlig tenkt, etter pepptalk fra fadern at jeg skal være dønn ærlig! Skal si rett ut, uten å være sinna eller frekk, grunnen til at jeg ikke kan være her. Fortelle han nøyaktig og konstruktivt den rette grunnen.
Tenkte først at det var lettest med en sånn; det foregår så mye i livet mitt nå, bedre at dere ikke kaster bort pengene deres på meg... Og så snudde den argumentasjonen etter en kort, men oppbyggende "nå får du ta deg sammen og ikke leke kvinne som tar byrden på egen kappe" tale fra min far, besluttet jeg at fader heller. Det er ikke meg det er noe galt med, jeg har fått oppgaver som ikke sto i samsvar med hva jeg ble ansatt for. Så får de tåle å høre det.

Jeg tekstet sjefen isted og spurte om han kom i dag. Han svarer ikke. Så sitter han kanskje i fengsel som han spøkte med før jul.
Minnes så vidt at han kanskje sa han skulle komme først onsdag. Så nå er jeg usikker. Skal jeg bare stikke herfra? Men hva om han kommer? Men da ringer han vel? Så kan jeg stikke tilbake og si det da... Har listet opp alle argumentene på en liten huskelapp, så jeg er klar om to timer eller et døgn jeg...